Det syntes som om David hadde mistet all menneskelig støtte. Han hadde mistet alt det som betydde noe for ham i denne verden. Saul hadde landsfor vist ham, og filistrene hadde jaget ham bort fra leiren. Amalekittene hadde plyndret byen hans, hustruene og barna var tatt til fange, og nå vendte hans nærmeste venner seg mot ham og truet med å drepe ham. Men David satte seg ikke til å gruble over den trøstesløse situasjon han var kommet i. I stedet bad han inderlig til Gud om hjelp og "søkte styrke hos Herren sin Gud". Han så tilbake på sitt begivenhetsrike liv. Hadde Herren noensinne sviktet ham? Når han tenkte på alle de gangene Gud hadde vært nådig mot ham, fikk han nytt mot. Davids menn la sten til byrden for seg selv ved å gi uttrykk fot misnøye og utålmodighet.