Sabbaten var ikke bare for Israel, men for hele verden. Den var blitt kunngjort for mennesket i Eden. I likhet med de andre forskrifter i tibudsloven har den evig gyldighet. Om denne loven, som det fjerde bud (hviledagsbudet) er en del av, erklærer Kristus: «Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå.» Så lenge himmelen og jorden består, vil sabbaten fortsatt være et tegn på Skaperens makt. Og når Eden igjen blomstrer på jorden, vil Guds hellige hviledag bli holdt i ære av alle under solen. «På sabbatsdagen fra uke til uke» vil de som bor på den herliggjorte nye jord, «komme, bøye seg og tilbe for mitt åsyn, lyder ordet fra Herren».9