Han bar kannen bort til alteret som hadde en sentral plass i prestenes tempelgård. Her fantes det to sølvkar, og en prest stod ved siden av hvert av dem. Vannet ble helt i det ene karet mens en kanne vin ble helt i det andre. Innholdet av begge karene rant gjennom et rør som hadde forbindelse med Kedron-bekken og ble ført videre til Dødehavet. Det som her skjedde med det vigslede vannet, var et symbol på den kilden som på Guds befaling hadde sprunget frem fra fjellet for å slokke tørsten hos Israels folk. Så hørtes jubelsangen: «Herren er min kraft og min styrke . ... Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder.»4