Når de tenkte tilbake på hans fornedrelse, slik han levde som et menneske blant mennesker, hadde de ikke forstått hemmeligheten med hans inkarnasjon. De hadde ikke fattet hans dobbeltsidige natur. Øynene deres ble holdt igjen slik at de ikke fullt ut oppdaget det guddommelige i det menneskelige. Men etter at de var blitt opplyst av Den Hellige Ånd, lengtet de etter å møte ham igjen og kunne sette seg ved hans føtter. De ønsket at de kunne gå til ham og få ham til å forklare skriftord som de ikke forstod. Hvor oppmerksomt ville de ikke da lytte til hans ord! Hva hadde Kristus ment da han sa: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå.»3 Hvor ivrige de nå var til å vite det alt sammen! De sørget over at deres tro hadde vært svak, at de var kommet så helt til kort i sine forestillinger, og at de hadde sviktet når det gjaldt å fatte virkeligheten.