Vi har slått oss sammen i alvorlig bønn omkring sykeleiet til menn, kvinner og barn, og vi har følt at vi fikk dem tilbake fra døden som svar på våre alvorlige bønner. I disse bønnene mente vi at vi måtte være bestemte, og at vi ikke måtte be om noe mindre enn livet hvis vi øvde tro. Vi våget ikke å si: "Hvis det vil herliggjøre Gud." Vi var redde for at det ville gi rom for skygge av tvil. Vi har med spenning fulgt dem som så å si kom tilbake fra de døde. Vi har sett noen av disse, særlig unge mennesker, bli reist opp til god helse, og de har glemt Gud, har ført et utsvevende liv til sorg og angst for foreldre og venner og er blitt en skam for slike som var redde for å be. De levde ikke for å ære og herliggjøre Gud, men for å forbanne ham med sitt lastefulle liv.