Det er en urovekkende kjensgjerning at kjærlighet til verden er det som i det store og hele opptar de unges sinn. Mange oppfører seg som om nådetidens dyrebare timer, som hurtig svinner, var en eneste stor fridag, og som om de ble satt inn i verden bare for at de skulle more seg og tilfredsstille seg med en uavbrutt strøm av opphisselser og spenning. De har sin glede i verden og i det som hører den til, og er fremmede overfor Faderen og hans Ånds nåde. Mange er uforsiktige med hvordan de taler. De glemmer at det er ordene deres som skal rettferdiggjøre dem eller fordømme dem. Gud blir vanæret av deres lettsindigher og deres tomme og fåfengte tale og latter som kjennetegner livet hos mange av våre unge. . . .