Tre dager i selvransakelse og ydmykelse tilbrakte han i absolutt ensomhet. De troende, som var blitt advart om hensikten med Saulus besøk i Damaskus, fryktet at han bare bløffet for lettere å kunne bedra dem. Derfor holdt de seg vekk og nektet å vise medfølelse. Saulus følte på sin side ingen trang til å be om hjelp fra de uomvendte jøder han hadde planlagt å samarbeide med i forfølgelsen av de kristne. Han visste at de overhodet ikke ville høre på hans historie. Han syntes å være avskåret fra all menneskelig medfølelse.. Hans eneste håp var en barmhjertig Gud, og med et sønderknust hjerte henvendte han seg til ham.