Det er en grunnregel at alle gudgitte evner vi nekter å bruke, svekkes og går til grunne. Sannhet vi ikke følger, eller lar være å bringe videre til andre, mister sin livgivende og legende kraft. Derfor fryktet apostelen at det ville være umulig å framstille hvert eneste menneske som fullkomment i Kristus. Håpet om å nå himmelen syntes mer dunkelt når han grublet over om en eller annen svikt fra hans side kanskje kunne bety at menigheten ble mer preget av mennesker enn av Gud. Hans kunnskap, hans veltalenhet, hans undergjerninger, og det han så og hørte da han var rykket opp i den tredje himmel - alt ville være uten betydning dersom utroskap i tjenesten bidrog til at noen gikk glipp av Guds nåde. I skrift og tale formante han alle som hadde tatt imot Kristus til å leve slik at de kunne "være uklanderlige og rene, Guds barn uten feil, midt i en vrang og fordervet slekt". Videre skrev han: "Dere skinner blant dem som lys i verden og holder fast på livets ord.”