Apostlene led fryktelig på grunn av den plagsomme stillingen de måtte innta, men klaget ikke. Isolert og omgitt av tett mørke oppmuntret de i stedet hverandre med bønn og lovsanger til Gud fordi de var funnet verdige til å lide for hans skyld. En dyp og ekte kjærlighet til Frelseren gjorde dem glade. Paulus tenkte tilbake på hvordan han hadde forfulgt Kristi disipler. Nå kunne han glede seg over at øynene var blitt åpnet, så han kunne bevitne og også føle i sitt hjerte kraften i de herlige sannheter han tidligere hadde foraktet.