Paulus fortalte jødene i Tessalonika om sin tidligere nidkjærhet for seremoniloven og om den underfulle opplevelsen utenfor Damaskus. Før omvendelsen satte han sin lit til en nedarvet fromhet, til et falskt håp. Hans tro var ikke forankret i Kristus. I stedet stolte han på former og seremonier. Hans iver for loven hadde vært til ingen nytte fordi den ikke var knyttet til troen på Kristus. Selv om han roste seg av å være uklanderlig i sin rettferdighet etter loven, hadde han avvist ham som gjorde loven betydningsfull.