De kristne i Korint hadde glemt dette klare rådet. Paulus irettesatte og formante så det ikke kunne misforstås: "Når en av dere har en sak mot en bror, hvordan kan han våge å legge den fram for hedninger og ikke for de hellige? Vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og dersom verden skal dømmes av dere, er dere da ikke i stand til å dømme i småsaker? Vet dere ikke at vi skal dømme engler? Da må dere kunne dømme i saker som angår dette liv. Men når dere har slike saker, hvordan kan dere sette folk som menigheten ser ned på, til å være dommere? Dette er en skam for dere! Finnes det da ikke en eneste blant dere som har visdom og kan ordne opp i saker mellom brødre? Nei, bror fører sak mot bror, og det for vantro dommere. Allerede det at dere har rettssaker mot hverandre, er et nederlag for dere. Hvorfor lider dere ikke heller urett? Hvorfor ikke heller lide et tap? Men dere gjør urett og lar andre lide tap - til og med brødre. Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike?"