Da Jesus døde, ble disiplene nesten overveldet av mismot. Mesteren var blitt forkastet, dømt og korsfestet. Prestene og folkets ledere hadde hånlig sagt: "Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse. Han er jo Israels konge; nå kan han stige ned av korset, så skal vi tro på ham."! Håpets sol var gått ned. Natten hadde senket seg. Ofte gjentok de: "Og vi som hadde håpet at det var han som skulle utfri Israel.”,' Ensomme og nedbrutte husket de hva han hadde sagt: "For gjør de slik med det grønne tre, hvordan skal det da gå med det tørre?”