Selv ikke trofaste arbeidere som villig bruker både tid og seg selv i evangeliets tjeneste, unngår å bli fristet. Noen blir fryktelig plaget av fristeren når de hemmes av bekymring fordi menigheten forsømmer å gi dem tilstrekkelig økonomisk støtte. De føler sitt arbeid lite verdsatt og blir motløse. De ser nok fram til doms timen da de skal få lønn etter fortjeneste, og det holder dem oppe. Men i mellomtiden må familiene ha mat og klær. Kunne de bare føle seg fritatt for sitt guddommelige oppdrag, skulle de gjerne arbeide med sine hender. De innser imidlertid at deres tid tilhører Gud, til tross for tankeløsheten hos dem som skulle skaffe dem nok å leve av. De motstår fristelsen.til å ta fatt på gjøremål som snart kunne dekke deres behov. Dermed fortsetter de å arbeide for en sak som er kjærere for dem enn livet. Dette kan imidlertid tvinge dem til å følge Paulus' eksempel og periodevis utføre manuelt arbeid samtidig som de fortsetter å forkynne Guds ord. De gjør det ikke for å tjene egne interesser, men for å fremme Guds sak.