Bare noen få forstår fullt ut betydningen av den uttalelsen Kristus gav i synagogen i Nasaret, da han kalte seg selv den salvede. Han kunngjorde at hans gjerning var å trøste, velsigne og frelse syndere og dem som sørget. Da han merket at de lot seg drive av stolthet og vantro, minnet han dem om at Gud tidligere hadde vendt seg bort fra sitt utvalgte folk på grunn av deres vantro og opprørstrang, og i stedet åpenbart seg for hedninger i andre land, som ikke hadde forkastet lyset fra himmelen. Enken i Sarepta og syreren Na'aman fulgte det lyset de mottok, og ble regnet som mer rettferdige enn Guds utvalgte folk, som hadde forlatt Gud og gitt avkall på sin tro på grunn av bekvemmelighetshensyn og trang til verdslig ære.