Kristi undervisning hadde gitt disiplene følelsen av at de trengte Ånden, og veiledet av Ånden ble de satt i stand til å begynne sin livsgjerning. De var ikke lenger uvitende og ukultiverte eller en gruppe enkeltpersoner med sprikende meninger, som håpet å oppnå verdslig storhet. "De holdt sammen", og "hele flokken av troende var ett i hjerte og sinn". Kristus fylte tankelivet, og deres mål ble å fremme hans rike. I sinn og karakter liknet de sin herre. Det står skrevet at folket visste at disiplene hadde vært sammen med Jesus.'