Markus' erfaring som kristen stakk dypere enn den gjorde de første årene etter at han kom til tro. Etter hvert som han studerte Frelserens liv og død, så han klarere Kristi gjerning og hva den førte til av slit og besvær. For ham var arrene i Kristi hender og føtter tegn på Frelserens tjeneste for menneskeheten og hvor langt selvfornektelsen var villig til å strekke seg for å redde syndige mennesker som holder på å gå til grunne. Markus valgte å følge sin herre på selvfornektelsens vei. Nå delte han fangetilværelsen med Paulus og forstod bedre enn tidligere hvor velsignet det er å vinne Kristus, og hvor uendelige mye det menneske taper som vinner hele verden, men mister sin sjel, som Kristus utøste sitt blod for å frelse. Til tross for store prøvelser og mye motgang fortsatte Markus å være en lojal, forstandig og høyt verdsatt hjelper for Paulus.