Slik skrev Peter til de troende på et tidspunkt da menigheten hadde ekstra store vanskeligheter. Mange hadde allerede fått del med Kristus i hans lidelser, og menigheten stod like foran en fryktelig forfølgelse. Om noen få år skulle mange lærere og ledere i menigheten ofre livet for evangeliets skyld. Snart ville glupende ulver komme inn i menigheten og ikke spare noen. Men intet av dette skulle lede til mismot hos dem som hadde sitt håp forankret i Kristus. Med oppmuntrende ord fikk Peter de kristne til å se fram til den "arv som aldri forgår og ikke flekkes til eller visner", i stedet for å tenke på øyeblikkelige og framtidige vanskeligheter. "En kort stund må dere nok lide," skriver han, "men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke dere og stille dere på fast grunn. Makten er hans i all evighet. Amen."
Dette kapittel er bygd på Peters første brev