Litt etter litt skjedde det imidlertid en forandring. De troende gav seg til å lete etter feil hos andre. De dvelte ved mistak og gav rom for kritikk. Slik mistet de av syne Frelseren og hans kjærlighet. De ble strengere med ytre seremonier og mer opptatt av teorier enn av å leve i samsvar med troen. I strevet med å fordømme andre overså de sine egne feil. De mistet den broderkjærligheten som Kristus hadde pålagt dem, og det verste var at de ikke innså hva de hadde mistet. De forstod ikke at gleden og lykken forsvant fra deres liv. Fordi de hadde lukket Guds kjærlighet ute fra hjertet, kom de snart til å vandre i mørke.