Alt som omgav Johannes, vitnet om storflommen som kom over hele verden fordi menneskene dristet seg til å bryte Guds lov. Fjellene som ble presset opp fra de store dyp og jordens indre da vannet brøt fram, fortalte ham tydelig om redslene den gang Gud utøste sin vrede med så fryktelige følger. Som lyd av mange vann - som havdyp roper til havdyp - hørte profeten Guds stemme. Havet som ble pisket opp til et voldsomt raseri av nådeløse vinder, så han som et tegn på en krenket Guds harme. Likevel var det som om en usynlig hånd satte en grense for de voldsomme bølgene i all deres velde. Det bar bud om at en evig Gud hadde alt under kontroll. Som en skarp motsetning så han dødelige menneskers svakhet og dårskap. Selv om de bare er som ormer i støvet, roser de seg av det de kaller visdom og styrke. De setter seg opp mot Gud som om universets hersker i ett og alt er som de. Fjellene minnet ham også om Kristus, hans styrkes klippe, Der kunne han uten frykt søke ly. Den landsforviste apostel på den forrevne øya Patmos bad inderlig fordi han i dypet av sin sjel hadde en brennende lengsel etter Gud.