Idet folkene satt på bakkeskråningen og lyttet til Kristi ord, kunne de se dalene og kløftene hvor fjellbekkene rant på deres vei mot sjøen. Om sommeren forsvant disse strømmene ofte fullstendig og etterlot seg bare en tørr og støvfylt kanal. Men når vinterstormene virvlet over bakkedragene, ble bekkene til voldsomme, altoppslukende elver som til tider oversvømmet dalene og førte alt med seg bort, uten at noe eller noen kunne hindre det. Ofte skjedde det da at uthusene som bøndene hadde bygd på de gresskledde slettene som tilsynelatende var utenfor fare, likevel ble revet bort. Men høyt oppe på fjellpartiet ovenover var det hus som var bygget på klippen. I noen deler av landet ble husene utelukkende bygget av stein, og mange av dem hadde motstått stormene i tusen år. Disse husene ble bygget med møye, under store vanskeligheter. Det var ikke lett å komme så høyt opp. Det var langt vanskeligere å komme opp dit enn til bebyggelsen på den gresskledde sletten. Men de var fundert på klippen, og vind, flod og storm angrep dem til ingen nytte.