Den enbårne Guds Sønn ga sitt samtykke til å forlate sitt kongelige hoff og komme til vår verden for å leve sammen med et utakknemlig folk som takket nei til hans nådige barmhjertighet. Han sa ja til å leve et liv i fattigdom og til å tåle lidelse og fristelse. Han ble en sorgenes mann og vel kjent med dyp smerte. Og Ordet erklærer: “Han var en de skjuler ansiktet for”. Es 53, 3. Hans egne disipler, Peter og Judas, fornektet ham og svek ham. Folket som han kom for å velsigne, forkastet ham. De utsatte ham for skam og ubeskrivelig lidelse. De satte en tornekrone på hodet hans som gjennomtrengte hans hellige tinninger. De pisket ham med svøpe og naglet ham til korset. Likevel, midt i alt dette, kom det ikke et klagende ord fra hans lepper.