Sister McCalpin var til stede og hun gjorde dette.
Hun hadde mistet sin sønn som ikke var forberedt på å dø. Hun talte med andre på det sosiale møte. Å, hennes hjerte var så tungt og bedrøvet, men hun sa, at hun fant trøst i de ord, som søster White hadde talt. Vi hadde et fint givende sosialt møte, da denne prøvede søster talte til meg om hennes sønn, som de hadde begravd noen få uker tidligere og som døde uten håp, og hun fortalte videre om sorgen og fortvilelsen, hun hadde følt. Jeg bad henne inntrengende om å slutte med å klage over den døde, som det ikke nyttet å sørge over; at hun som mor i stedet, viselig og barmhjertig, skulle ta vare på sine levende barn og at hun ikke hadde et øyeblikk å spille til unyttig klage, i stedet skulle hun binde opp om sitt sinns lender og ta fatt på arbeidet med å føre sine andre barn til Jesus og overgi seg selv til Kristus, så hun kunne vokse i nåde og kunnskap om Kristus. Ved å slutte seg til Kristi kamptropper ville hun aldri bli kald, men hun ville bli inkludert med Frelseren i alle Hans planer. Manuskript 83. – 12. august 1893. - Dagbok.