Jakob var tynget av sorg fordi han hadde gjort en feil i sitt liv. Han var helt på bunnen. Alene, sliten, mismodig, plaget av gjentatte tanker om sine tidligere feiltrinn og overveldet av frykt for framtiden, la han seg ned for å hvile med en stein til hodepute. Hadde Jakobs samvittighet vært ren, ville hans hjerte vært sterkt i Gud. Men han visste at hans nåværende ulikevektige sinn, hans frykt og prøvelse var en følge av hans synder. Disse tankene forbitret livet hans. Jakob angret og bekjente. Likevel følte han seg ikke beroliget på grunn av det gale han hadde gjort. På dette tidspunktet var vanskeligheter, fysisk og mental lidelse den eneste veien tilbake til håpet om den velviljen han tidligere hadde hos Gud.