Så la oss ta opp oppgaven vår, akkurat der vi finner den. La oss ikke klage med et eneste ord, men la oss tenke at intet vil skje uten at den kraften som svarer til prøven, vil bli gitt. Våre barn er i Guds hender. Vår tro må våkne og gripe løftene, og vi må ikke klage. Vi må ikke være misfornøyde, for da vanærer vi Gud. Vi må be Gud om å gi oss en glad, håpefull ramme om vårt sinn. Vår fred, den vi har nå, må ikke bli forstyrret av innbilte problemer, for Gud vil aldri forlate eller svikte et menneske som stoler på ham. Hans godhet er større enn våre bekymringer. Vi bør øve oss på å se tilbake på våre velsignelser, så vi husker situasjoner hvor Gud har hjulpet oss mer enn vi i vår frykt kunne ha forestilt oss. Han har grepet inn med sin makt og sin nåde når vi har vært forvirret og rådløse, han har støttet oss når vi har holdt på å falle, trøstet oss når vi har følt sorg. Det er vantro å mistro Gud og fylle vårt sinn med bekymring og engstelse. La Guds barmhjertighetsgjerninger bli husket, og nyt dem daglig. Vi skal leve ved tro hver dag... Gled dere alltid i Herren. Pris Herren for hans nåde i dag, og fortsett med å prise ham hver dag. Brev 11a, 19. februar 1884, til herr og fru Uriah Smith.