Denne sinnstilstanden varte i tre uker, uten at et eneste lysglimt trengte gjennom det mørket som omgav meg. Da fikk jeg to drømmer som gav meg et svakt glimt av håp. Etter dette åpnet jeg mitt hjerte for min hengivne mor. Hun fortalte meg at jeg ikke var fortapt og anbefalte meg å gå og snakke med bror Stockman, som da forkynte for adventfolket i Portland. Jeg hadde stor tiltro til ham, for han var en hengiven og elsket Kristi tjener. Det han sa oppmuntret meg og gav meg håp. Jeg vendte hjem og gikk til Herren i bønn, og gav det løftet at jeg ville gjøre og tåle hva som helst for at Jesus skulle smile til meg. Den samme plikten ble vist meg. Det ble holdt et bønnemøte den kvelden, hvor jeg deltok. Da de andre bøyde seg for å be, knelte jeg også skjelvende ned. Etter at to eller tre hadde bedt, begynte jeg å be før jeg var klar over hva jeg gjorde, og Guds løfter så da ut for meg som mange dyrebare perler som man kunne få bare ved å. be om dem. Byrden og engstelsen som jeg hadde vært fylt av forlot meg mens jeg ba, og Guds velsignelse kom over meg som mildt yr. Jeg priste Gud for hva jeg følte, men jeg lengtet etter mer. Jeg kunne ikke bli tilfreds før jeg var fylt av hele Guds fylde. Ubeskrivelig kjærlighet til Jesus fylte min sjel. Bølge etter bølge av herlighet strømmet gjennom meg, inntil kroppen min var helt stiv. Jeg sanset ikke noe, unntatt Jesus og denne herligheten og registrerte ikke hva som hendte rundt meg.