Jeg så at hvis noen beholdt sine eiendommer og ikke rådspurte Herren om hva de skulle gjøre med dem, ville ikke Herren vise dem deres plikt. De ville få beholde sine eiendommer, men i trengselstiden ville de bli en knugende byrde. Da ville de forsøke å bli av med dem, men de ville ikke klare det. Jeg hørte noen sørge slik: "Saken vansmektet, Guds folk hungret etter sannheten, og vi gjorde intet for å fylle behovet. Nå er våre eiendommer verdiløse. Å, om vi bare hadde blitt av med dem og samlet oss skatter i Himmelen!" Jeg så at et offer ikke økte, men svant inn og ble fortært. Jeg så også at Gud ikke hadde bedt alle i sitt folk om å selge sine eiendommer samtidig. Men hvis de ønsket å bli under vist ville han, etter som det trengtes, vise dem når og hvor meget de skulle selge. Noen er blitt pålagt å selge sine eiendommer i tidligere tider for å fremme adventbudskapet, mens andre har fått beholde sine eiendommer til behovet meldte seg. Da, etterhvert som saken trenger det, er det deres plikt å selge.