Deretter så jeg at de syv siste plagene snart ville bli utøst over dem som ikke har noe beskyttelse. Allikevel betraktet verden bare plagene som regn som var i ferd med å falle. Jeg ble så gjort i stand til å tåle det forferdelige synet av de syv siste plagene, som er Guds vrede. Jeg så at hans vrede var fryktelig og forferdelig, og hvis han skulle strekke ut sin hånd eller løfte den i harme, ville verdens folk bli som om de aldri hadde vært til. Eller de ville lide av uhelbredelige sår, og tærende plager ville komme over dem. De ville ikke kunne redde seg, men ville bli tilintetgjort av dem. Grepet av skrekk falt jeg ned for engelen og ba ham ta synet bort og skjule det for meg, for det var for grufullt. Da innså jeg som aldri før betydningen av å granske Guds ord nøye, for å forstå hvordan vi kan unngå plagene, som Ordet erklærer skal komme over de ugudelige som tilber dyret og dets bilde, og som tar merket på sine panner eller i sine hender. På bakgrunn av slike fryktelige advarsler og fordømmelser, undret det meg stort at noen kunne overtre Guds lov og hans hellige sabbat.