Da Herren i begynnelsen gav meg budskaper å overbringe til sitt folk, var det vanskelig for meg å formidle dem. Ofte tonet jeg dem ned og gjorde dem så milde som mulig, av frykt for å såre noen. Det var en stor prøvelse å forkynne budskapene slik Herren gav dem til meg. Jeg forstod ikke hvor utro jeg var og så ikke synden og faren ved en slik fremgangsmåte, før jeg i et syn ble brakt frem for Jesus. Han så på meg med mishag og vendte ansiktet bort fra meg. Det er ikke mulig å beskrive den angst og sjelekval jeg følte da. Jeg falt ned på kne for ham og hadde ikke kraft til å si et eneste ord. Å, som jeg ønsket å skjule meg for dette fryktelige blikket! Da forstod jeg til en viss grad hva de fortapte vil føle, når de roper til fjellene: "Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede." Åp.6.16.