Snart ba en engel meg om å reise meg. Det synet som da møtte meg kan knapt beskrives. Jeg ble vist en gruppe som hadde håret og klærne i uorden, og ansiktsuttrykkene var et bilde på fortvilelse og redsel. De kom bort til meg og gned klærne sine mot mine. Jeg så at klærne mine ble tilsølt med blod, og at blodet tæret hull i dem. Igjen falt jeg som død ned for min ledsagende engel. Jeg fikk ikke frem en eneste unnskyldning. Tungen nektet å røre seg, og jeg ønsket å konnne meg bort fra dette hellige stedet. Engelen reiste meg opp på bena igjen og sa: "Dette er ikke din stilling nå, men denne scenen er blitt vist deg for at du skal vite hva din situasjon kommer til å bli, hvis du unnlater å kunngjøre for andre hva Herren har åpenbart for deg. Men hvis du er trofast inntil enden, skal du spise av livets tre og drikke av livets vann. Du vil komme til å lide meget, men Guds nåde er tilstrekkelig for deg." Da var jeg villig til å gjøre alt som Herren ventet av meg, for at jeg kunne oppnå hans velvilje og ikke utsettes for hans fryktelige blikk.