Snart ble våre blikk vendt mot øst, for en liten mørk sky hadde vist seg, omtrent halvparten så stor som en manns hånd. Vi visste alle at dette var Menneskesønnens tegn. I ærbødig stillhet betraktet vi skyen etter hvert som den kom nærmere og ble lysere, og stadig herligere, inntil den ble til en stor hvit sky. Bunnen så ut som ild. En regnbue var spent over skyen. Ti tusen engler omgav den, og de sang en svært vakker sang. På skyen satt Menneskesønnen. Håret hans var hvitt og falt ned på skuldrene i bølger. På hodet hadde han mange kroner. Hans føtter så ut som ild. Han holdt en skarp sigd i sin høyre hånd og en sølvtrumpet i sin venstre. øynene var som flanunende ild. De så tvers igjennom hans barn. Da bleknet alle, og ansiktene til dem som hadde forkastet Gud, mørknet. Da utbrøt vi: "Hvem vil kunne bestå? Er min kledning uten flekk og lyte?" Englene holdt opp å synge, og en stund rådet en fryktelig stillhet, inntil Jesus sa: "De som har rene hender og hjerter, vil bestå. Min nåde er nok for dere." Ved lyden av disse ordene lyste ansiktene våre opp, og alle ble fylt med glede. Englene slo an en tone høyere og fortsatte å synge, mens skyen kom enda nærmere jorden.