Hvis jeg fikk et syn under møter, sa mange at det skyldes sinnsbevegelse, og at noen hypnotiserte meg. Derfor gikk jeg alene ut i skogen, hvor intet øye eller øre, bortsett fra Guds, kunne se og høre meg og ba til ham. Noen ganger gav han meg et syn der. Da jublet jeg, og fortalte dem hva Gud hadde åpenbart for meg mens jeg var alene, når ingen dødelig kunne påvirke meg. Men noen sa at jeg hypnotiserte meg selv. Å, tenkte jeg, er det kommet så langt, at de som oppriktig går til Gud i enerom, påberoper seg hans løfter og gjør krav på hans frelse, blir anklaget for å være under innflytelse av den motbydelige og sjelsødeleggende hypnosen? Ber vi vår gode Far i himmelen om "brød" bare for å få en "sten" eller en "skorpion"? Dette såret meg og gav meg sjelekval, som grenset til fortvilelse, fordi mange ville få meg til å tro at det ikke var noen Hellig Ånd, og at alle erfaringer som Guds hellige menn hadde hatt, bare var hypnose eller Satans bedrag.