Jeg knelte ned i båten og begynte å bønnfalle Gud om å redde oss. Og der, blant frådende bølger, mens vannet slo over rekken på båten, fikk jeg et syn. Jeg så at heller ville alt vann i havet bli tørket opp, enn at vi skulle omkomme, for mitt arbeide hadde bare så vidt begynt. Da jeg kom ut av synet var all min frykt forsvunnet, og vi sang og priste Gud. For oss var båten et flytende Betel. Redaktøren av "The Advent Herald" hadde sagt at mine syner var kjent for å være "resultatet av hypnotiske handlinger." Men, jeg spør, hvilken mulighet var det til hypnotiske handlinger i en stund som denne? Bror G. hadde mer enn nok med å styre båten. Han forsøkte å ankre, men ankeret holdt ikke. Vår lille båt ble kastet rundt om på bølgene og drev for vind og vær. Det var så mørkt at vi ikke kunne se fra den ene enden av båten til den andre. Snart fikk ankeret feste, og bror G. ropte om hjelp. Det var bare to hus på øya, og det viste seg at vi var nær det ene av dem, men ikke det som vi skulle til. Hele familien hadde gått til ro, unntatt et lite bam, som ved Forsynets styrelse hørte nødropene fra havet. Hennes far kom snart til unnsetning og tok oss til land i en liten båt. Vi tilbrakte mesteparten av natten i å takke og prise Gud for hans uendelige godhet i mot oss.