Ved begynnelsen av den hellige sabbaten, den 5.januar 1849, var vi samlet til bønn hos bror Beldens familie i Rocky Hill, Connecticut, da Den Hellige Ånd kom over oss. Jeg ble i et syn ført til det Aller-helligste, hvor jeg så Jesus som fremdeles gikk i forbønn for Israel. På kanten av hans kledning var en bjelle og et granateple. Da så jeg at Jesus ikke ville gå ut av det Aller-helligste før enhver sak var avgjort; enten til frelse eller fortapelse, og at Guds vrede ikke ville komme før Jesus hadde avsluttet sin gjerning i det Aller-helligste, tatt av seg sin prestedrakt og ikledd seg hevnens klær. Da vil Jesus forlate sin plass som mellommann mellom Faderen og mennesket, og Gud vil ikke lenger tie, men utøse sin vrede over dem som har forkastet hans ord. Jeg så at nasjonenes vrede, Guds vrede og tiden for å dømme de døde, var tydelig avskilte begivenheter. Den ene fulgte etter den andre, og at Mikael ikke hadde stått opp, og at den trengselstid som aldri før har vært maken til, ennå ikke hadde begynt. Nasjonene holder nå på å bli vrede, men når vår Yppersteprest har avsluttet sin gjerning i helligdommen, vil han stå opp, ta på seg hevnens kledesdrakt, og da vil de syv siste plager bli utøst.