Noen av disiplene hadde gjenvunnet såpass selvtillit at de turde gå inn dit Jesus var og bli øyenvitner til hans rettergang. De ventet at han ville åpenbare sin guddommelige kraft, fri seg ut av sine fienders hender og straffe dem for deres ondskap mot seg. Deres forhåpninger steg og sank etterhvert som rettssaken forløp. Noen ganger tvilte de og fryktet at de hadde blitt bedratt. Men røsten de hadde hørt på forklareIsens berg og den herlighet som de så der, styrket dem i troen på at han var Guds Sønn. De gjenkalte i erindringen de scener som de hadde vært vitne til, de mirakler som de hadde sett Jesus utføre: Helbrede de syke, åpne de blindes øyne, åpne de døves ører, refse og kaste ut djevler, oppreise fra de døde og til og med stille vinden og havet. De hadde vanskelig for å tro at han ville dø. De håpet ennå at han ville reise seg i all sin velde, og med sin myndige røst spre den blodtørstige folkemengden, som den gang han gikk inn i templet og drev ut de som hadde gjort Guds hus til en handelsbod. Dengang flyktet de fra ham som om de var forfulgt av et kompani væpnede soldater. Disiplene håpet at Jesus ville åpenbare sin makt og overbevise alle om at han var Israels konge.