Jesu mor var der. Hennes hjerte var grepet av en smerte som bare en kjærlig mor kan føle. Allikevel håpet hun, som også disiplene gjorde, at Kristus ville utføre et mektig mirakel og. befri seg fra sine mordere. Hun holdt ikke ut tanken på at han ville la seg korsfeste. Men forberedelsene var gjort, og Jesus var lagt på korset. Hammeren og naglene ble hentet. Disiplenes hjerter sank i brystet på dem. Jesu mor var nedtynget av sorg, nesten mer enn hun kunne bære. Før Frelseren ble naglet til korset, førte disiplene henne bort fra stedet, så hun ikke skulle høre når naglene ble drevet inn i ben og muskler på hans sarte hender og føtter. Jesus klaget ikke, men stønnet av smerte. Ansiktet var blekt, og store svettedråper sprang frem på pannen. Satan frydet seg over de lidelser som Guds Sønn måtte gjennomgå. Men han fryktet at alle anstrengelsene for å forhindre frelsesplanen hadde vært forgjeves, at hans kongerike var tapt og at han selv kom til å bli tilintetgjort til slutt. Etter at Jesus var blitt naglet til korset, ble det reist opp. Med stor kraft ble det støtt ned i hullet som var gjort i stand for det i bakken. Dette rev og slet i kjøttet, slik at musklene ble revet opp og forårsaket de mest intense smerter. For å gjøre Jesu død så vanærende som mulig, ble to røvere korsfestet sammen med ham, en på hver side. Røverne ble tatt med makt og etter stor motstand fra dem, ble armene deres bent bakover og naglet til korset. Men Jesus fant seg saktmodig i det. Han trengte ingen til å tvinge armene sine bak på korset. Mens tyvene forbannet sine bødler, ba Frelseren i sjelenød for sine fiender: "Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør." Luk.23,34. Det var ikke bare fysiske smerter Jesus led under. Hele verdens synder lå på ham.