Den fordringsfulle mannen burde heller ta barnet ut av hustruens armer, slik at hun kunne få tid til å gjøre maten ferdig. Men dersom barnet er viltert og urolig i armene hans, føler han det sjelden som sin plikt å forsøke å trøste og berolige det. Han tenker ikke på alle de timene moren har måttet prøve å stagge barnet, men blir fort utålmodig og roper på henne for at hun skal ta seg av det. Er det ikke like mye hans barn som hennes? Er det ikke hans selvfølgelige plikt å dele ansvaret med å oppdra barna?