Men hva er egentlig årsaken til dette? Hvem er det man har mest grunn til å klandre for disse forhold? De stakkars troskyldige foreldrene! De glemmer ofte hva som er best for barna på lang sikt. På grunn av en misforstått kjærlighet og overbærenhet lar de barna slippe å hjelpe til, eller lar dem benytte tiden til helt uvesentlige ting som ikke gir øvelse for musklene og fornyer sinnet. Og så unnskylder de døtrenes latskap med at de er svakelige. Men hva er det som har gjort dem svakelige? I mange tilfelle er det foreldrene som er skyld i det. Hvis barna hadde fått bruke kreftene til nyttig arbeid i hjemmet, ville de blitt styrket både åndelig og legemlig. Men på grunn av feilaktige forestillinger blir barna frarøvet denne forretten, slik at de til sist avskyr å arbeide.