En stadig selvfornektende offerglede er Guds middel mot de tærende synder som kalles selviskhet og begjær. Gud har innført den planmessige ofring til beste for sitt verk og for å sørge for de lidende og nødstedte. Han vil at det skal bli en vane å gi, for at det skal motvirke begjærlighetens synd. Når vi gir til stadighet, vil begjærligheten dø av sult. Planmessig ofring er Guds middel for å ta rikdommen fra de begjærlige så fort den er vunnet, fardi han er den rettmessige eier. . . .