De som bærer byrder iblant oss, faller bort. Mange av dem som har gått i spissen i gjennomføringen av de reformer vi som et folk har grunnet, har nå passert livets middagstime, og deres fysiske styrke og intellektuelle kraft avtar. Med den dypeste bekymring kan en stille det spørsmål: Hvem skal fylle deres plasser? Til hvem skal menighetens livsviktige interesser betros når de nålevende bannerførere faller? Vi kan ikke annet enn med engstelig spenning betrakte dagens ungdom som de der må overta disse byrder, og på hvem ansvarene må falle. De må oppta gjerningen der andre forlater den, og deres handlemåte vil avgjøre hvorvidt moral, kristendom og levende gudsfrykt skal råde, eller om umoral og vantro skal forderve og skjemme alt som har verdi.