Noen av våre mest talentfulle predikanter påfører seg selv stor skade ved den mangelfulle måten hvorpå de taler. Mens de underviser folk om plikten til å lyde Guds moralske lov, bør de ikke selv krenke Guds lover vedrørende liv og helse. Predikantene bør innta en rank holdning og tale langsomt, bestemt og tydelig, idet de tar dype åndedrag og utstøter ordene ved å gjøre bruk av underlivsmusklene. Hvis de vil overholde denne enkle regel og gi akt på sunnhetslovene i andre henseender, kan de vedbli å leve og å gjøre nytte meget lenger enn folk i noen annen livsstilling. Brystkassen vil utvikles, og . . . taleren behøver sjelden å bli hes selv om han stadig må tale. Istedenfor å bli syke av tæring kan predikantene ved å vise forsiktighet overvinne ethvert anlegg for denne sykdom.