Når Guds tjenere i tro skuer inn i Det aller-helligste og ser va; store Yppersteprests gjerning i den himmelske helligdom, skjønner de at de er mennesker med urene lepper, mennesker hvis tunger ofte har lalt forfengelig. De har god grunn til å fortvde når de ser sin egen uverdighet i motsetning til Kristi fullkommenhet. Med et hjerte som er sønderknust fordi de kjenner seg aldeles uverdige og uskikket til sin store gjerning, roper de: "Jeg er fortapt!" Men derson de, i likhet med Esaias ydmyker sine hjerter for Gud, så vil den gjerning som ble utført for profeten, bli utført for dem. Deres lepper vil bli berørt med en gloende sten fra alteret, og i forståelse av Guds storhet og makt og av hans villighet til å hjelpe dem vil de tape seg selv av syne. De vil innse hvilken hellig gjerning som er dem betrodd, og ledes til å avsky alt som ville få dem til å vanære ham som har sendt dem ut med sitt budskap.