Det prinsipp som disiplene forsvarte så fryktløst da de som svar på påbudet om ikke å tale mer i Jesu navn erklærte: "Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud!” (Åp. gj. 4, 19), er det samme som evangeliets tilhengere i Reformasjonens dager kjempet for å opprettholde. Da de tyske fyrster samledes ved Riksdagen i Speier i 1529, forelå keiserens dekret, som innskrenket religionsfriheten og forbød all videre spredning av de reformatoriske læresetninger. Det så ut som om verdens håp holdt på å skulle bli knust. Ville fyrstene godkjenne dekretet? Skulle evangeliets lys bli stengt ute for de mengder av mennesker som befant seg i mørke? Anliggender av mektig betydning for verden sto på spill. De som hadde tatt imot den reformerte tro, trådte sammen, og deres enstemmige beslutning var: "La oss forkaste dette dekret. I samvittighetsspørsmål har flertallet ingen makt."