Disse trofaste arbeidere, som for Kristi skyld har gitt avkall på timelige utsikter og har valt fattigdom istedenfor bekvemmelighet eller rikdom, som uselvisk har arbeidet for å vinne sjeler for Kristus, og som har bidradd rundhåndet til å hjelpe fram forskjellige foretagender i Guds sak og deretter er brutt sammen i striden, trette og syke og uten noe å leve av - slike må ikke overlates til å kjempe med armod og lidelser eller til å føle at de er fattiglemmer. Når sykdom eller svekkelse rammer våre arbeidere, så la dem ikke bære byrden av det engstelige spørsmål: "Hva skal det bli av min hustru og mine små når jeg ikke lenger kan skaffe dem det nødvendige?" Det er ikke mer enn rettferdig at det blir truffet en ordning til å avhjelpe disse trofaste arbeideres trang tillikemed deres som er avhengige av dem.