Hvis legen er åpenhjertig mot pasienten, vil det gi tillit, som i seg selv vil være til stor hjelp for å kunne bli frisk. Det finnes leger som mener det er klokt å skjule for pasienten hva han lider av. Mange er redde for å skremme pasienten eller gjøre ham mismodig om de forteller sannheten, og derfor forespeiler de et falskt håp om at han skal bli frisk, og kan til og med la pasienten gå i graven uten å advare ham om hvilken fare han svever i. Alt dette er uklokt. Det er ikke i alle tilfeller tryggest eller best å forklare pasienten det fulle omfang av hvilken fare han er i, for det kan gjøre ham redd og forsinke eller kanskje forhindre helbredelsen. Man kan heller ikke alltid forteIle hele sannheten til dem som i stor grad har innbilte lidelser. Mange av disse mangler fornuft og har ikke lært selvbeherskelse. De har noen merkelige forestillinger og innbiller seg mye falskt om seg selv og andre. Dette oppfatter de selv som ekte, og de som pleier dem må stadig være vennlige og vise en utrettelig tålmodighet og omtenksomhet. Dersom disse pasientene fikk vite sannheten om seg selv, ville noen bli fornærmet, andre miste motet. Kristus sa til disiplene sine: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det ennå." Joh 16:12. Men selv om det ikke i. alle tilfeller er klokt å si sannheten, er det aldri nødvendig eller forsvarlig å føre noen bak lyset. Aldri bør en lege eller en sykepleier nedlate seg til å komme med falske forklaringer. De som gjør dette, stiller seg slik at Gud ikke kan samarbeide med dem, og ved å misbruke pasientenes tillit forspiller de en av de mest effektive måter mennesker kan helbrede på.