Kristus likte å samle folket rundt seg under den blå himmelen, på en gresslette eller på stranden. Der var han omgitt av sitt eget skaperverk, og han kunne vende folkets tanker bort fra det kunstige og til det naturlige. Han kunne lære dem om sitt eget rikes prinsipper ved å vise dem hvordan naturen vokste og utviklet seg. Når menneskene løftet sine øyne opp mot fjellene og betraktet alt det underfulle hans hender hadde skapt, kunne de lære dyrebare guddommelige sannheter. Det de på denne måten lærte av den guddommelige læremesteren, ville i framtiden stå klart for dem i naturen. Det ville virke både oppmuntrende og beroligende på dem.