Kristus stilte ikke dette spørsmålet fordi han ikke selv visste hvem det var. Han ville lære folket, disiplene og denne kvinnen noe. Han ønsket å vekke håp hos dem som led. Han ville vise at det var kvinnens tro som hadde helbredet henne. Han ønsket å trekke fram den tillit hun hadde vist. Det var Gud som skulle bli æret gjennom den takknemlige bekjennelsen hun gav. Kristus ville ha henne til å forstå at han satte pris på den handling hun hadde utført i tro. Han ville ikke at hun skulle gå av sted bare med en halv velsignelse. Han ville at hun skulle vite at han kjente til hennes lidelser, at han var fylt av en øm kjærlighet, at han satte pris på hennes tro på at han var i stand til å frelse hver og en som kommer til ham. Kristus så på kvinnen og spurte igjen hvem som hadde rørt ved ham. Da hun skjønte at det var forgjeves å forsøke å skjule seg, kom hun skjelvende fram og kastet seg ned for føttene hans. Hun gråt av glede da hun, mens hele folket hørte på, fortalte hvorfor hun hadde rørt ved kappen hans, og hvordan hun var blitt helbredet med en gang. Hun var redd for at hun hadde spottet Gud da hun rørte ved klærne hans, men han bebreidet henne ikke. Nei, han gav henne anerkjennelse, og hans ord kom fra et mildt og kjærlig hjerte som var fylt av sympati overfor alle lidelse blant mennesker. "Datter," sa han, "din tro har frelst deg. Gå bort i fred!" Vers 48. Tenk deg hvor oppmuntrende disse ordene måtte være for henne. Nå trengte ikke frykten for at hun hadde vært til anstøt, formørke hennes glede.