Talen ble avbrutt. Frelseren så ned på det sørgmodige ansiktet og de bedende øynene som var rettet mot ham. Han kjente godt til den lengselen denne sorgtunge mannen hadde. Det var Jesus som hadde talt til samvittigheten hans mens han ennå var hjemme. Da han vendte om fra sine synder og trodde at Jesus hadde kraft til å gjøre ham frisk, hadde Frelserens nåde brakt velsignelse til hjertet hans. Jesus hadde lagt merke til hvordan den første gnist av tro hadde flammet opp til å bli en overbevisning om at han var synderes eneste håp, og han hadde sett at dette vokste seg stadig sterkere i den lamme etter hvert som han gjorde forsøk på å komme i nærheten av Jesus. Det var Kristus som hadde dratt den lidende til seg. Med ord som lød som den herligste musikk i øret, sa Frelseren: "Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt!" Mat 9:2.