Hjemme hos dem lamme var det stor glede da han kom tilbake til familien med den samme båren under armen som han kort tid i forveien ganske langsomt var blitt brakt bort på. De samlet seg om ham og gråt av glede, mens de nesten ikke turde tro sine egne øyne. Nå stod han der foran dem med en manns fulle kraft. Armene, som før hadde vært så livløse, kunne han nå bruke som han ville. Musklene, som før hadde vært slappe og blyfargede, var nå friske og spenstige. Han gikk med faste, lette skritt. Folk kunne lese glede og håp i hvert trekk i ansiktet hans, og istedenfor merkene av synd og lidelse var det kommet et uttrykk av renhet og fred. Glede og takk steg opp fra dette hjemmet, og Gud ble forherliget gjennom sin Sønn, som hadde latt den håpløse få håpet igjen og den slagne sin styrke tilbake. Denne mannen og familien hans var nå beredt til å gi sitt liv for Jesus. Ingen tvil formørket deres tro, ingen vantro svekket den hengivenhet de hadde for ham som hadde brakt lys inn i det hjemmet som hadde vært så trist.