Men Frelseren så et ytterst elendig sykdomstilfelle. Det var en mann som hadde vært en hjelpeløs krøpling i 38 år. Den sykdommen han led av, var i stor grad et resultat av hans egne dårlige vaner, og folk så på ham som en som var straffet av Gud. År etter år hadde han levd i stor elendighet, alene og uten venner, og han følte at han var stengt ute fra Guds nåde. Ved den tiden da det var forventet at vannet kom til å bli opprørt, ville de som syntes synd på de syke, bære dem ned til dammen. Men da dette øyeblikket kom, hadde denne krøplingen ingen som ville hjelpe ham. Han hadde sett at vannet rørte på seg, men han var aldri kommet lengre enn til kanten av dammen. Andre som var sterkere enn ham selv, var alltid først uti. Den stakkars, hjelpeløse krøplingen var ikke i stand til å hamle opp med den kjempende og egoistiske mengden. I lang tid hadde han forsøkt å klare det, men frykten for å mislykkes og de stadige skuffelsene holdt på å tære bort de få kreftene han ennå hadde tilbake.