Den syke mannen lå på matten sin og løftet hodet sitt nå og da for å se ned på dammen, da et vennlig og medlidende ansikt bøyde seg over ham og sa: "Vil du bli frisk?" Oppmerksomheten hans ble fanget med det samme, og hjertet hans ble fylt med håp. Han følte at på en aller annen måte ville han nå få hjelp. Men håpets glød ble fort borte. Han husket hvor mange ganger han hadde forsøkt å nå fram til dammen, og nå hadde han liten utsikt til å leve til den ble opprørt igjen. .Han vendte seg utmattet bort og sa: "Herre, jeg har ingen til å kaste meg ut i dammen når vannet blir opprørt. Og i det samme jeg kommer, stiger en annen ned før meg."